Denne økta handla om kor viktig elevens sjølvbilete er for elevane. Eg meiner det er viktig for elevens evne til å lære noko, men og at eit godt sjølvbilete er viktig for eleven på alle områder av livet.
Det er mange faktorar som spelar inn i elevens sjølvbilete, mest ytre faktorar. Det første som møtar eit barn når det blir født er foreldra. Dette blir den hovudfaktoren som spelar inn i barnets utvikling av sjølvbilete dei første åra. Noko som er her viktig å huske på er at små ungar ikkje kjenner skilnaden mellom det dei er og det dei gjer. Om eit lite barn får kjeft for noko han har gjort, kan barnet tolka det som ein kritikk for noko det er.
Eg trur denne første fasen er med på å danne grunnlaget for mykje av barnets personlighet, inkludert sjølvbilete. I starten av året hadde Birgit med ein plakat på skulen med eit dikt av Dorothy Law Nolte som eg meiner seier noko om akkurat dette. Diktet er omsett av Andrè Bjerke:
Hvis et barn lever med kritikk, lærer det å fordømme.
Hvis et barn lever med fiendskap, lærer det å slåss.
Hvis et barn lever med spott, lærer det å bli sky.
Hvis et barn lever med skam, lærer det å føle skyld.
Hvis et barn lever med toleranse, lærer det å bli tålmodig.
Hvis et barn lever med oppmuntring, lærer det tillit.
Hvis et barn lever med lovord, lærer det å verdsette.
Hvis et barn lever med ærlighet, lærer det å bli rettferdig.
Hvis et barn lever med trygghet, lærer det å tro.
Hvis et barn lever med anerkjennelse, lærer det å like seg selv.
Hvis et barn lever med bifall og vennskap, lærer det å finne kjærlighet i verden.
Etter kvart som barnet blir eldre fortsett utviklinga i takt med menneskets ulike stadier. Her er det også ting som spelar inn frå stadie til stadie av positiv og negative erfaringar. Til dømes om eit spedbarn opplever mistillit blir det uselvstendig og tvilande i tidleg barndom.
Eg har fleire gonger tidlegare i bloggen vore inne på kor mykje påverknad me som lærarar vil ha på elevane våre. Til dømes kan små kommentarar på ein litt dårleg dag gjere mykje skade i eit barnesinn. Men dårlege dagar kan det bli, men eg trur det er viktig å bli bevisst sine handlingar så ein kan lære å gå tilbake og be om unnskyldning for noko som er gjort galt. Godt er det å vite at me som lærarar og kan ha positiv innverknad på elevane våre ved å være gode rollemodellar. Ein positiv påverknad kan snu ein negativ åtferd på same måten som ein negativ påverknad kan snu ein positiv åtferd.
Skulens ansvar ligg ikkje berre i formidle kunnskapar til elevane. Imsen (2005. S. 413) skriv så fint i boka si at: "Skulen ska utvikle både hode, hjerte og hender. Skulen må ha omsorg for heile eleven." Det ligg i vårt ansvar som lærarar å hjelpe elevane til ei god sjølvoppfatning.
Sjølvoppfatninga til eleven blir prega av både indre og ytre faktorar. Dei ytre er påvirkninga frå andre, dei signifikante andre som t.d. læraren. Mennesket prøvar å se seg sjølv på den måten som andre ser på dei. Eg tykkjer det var skummelt å lese i Imsen (2005) om korleis elevar blir stempla i skulen, og om kor kvikke born er til å opfatta alt som er annerledes. Eg meiner, i lag med Imsen (2005, s. 422), at me som lærarar må vere obs kva me seier og gjer slik at me ikkje bidrar i denne negative stemplingsprosessen.
Forventingar er både ein indre og ein ytre påvirkningsfaktor. Kva slags forventingar har me ovanfor elevane, og kva slags forventingar har dei til seg sjølv og andre? Sjølvoppfatningen har ein tett samanhang med elevens oppfatning av sin eigen kompetanse, og dermed også kva slags forventingar eleven har til seg sjølv. Ein måte å vise forventingar på er ved å sette opp mål for elevens opplæring, mål som eleven sjølv kan vere med å utarbeide i lag med læraren. Problemet med mål kan vere at elevar som igjen og igjen føler at dei ikkje når opp til måla etter kvar vil utvikla ein dårlegare og dårlegare sjølvoppfatning. Derfor er det viktig at me som lærarar klarer å bruka måla på ein god måte, det må jo vere eit mål i seg sjølv.
Borns sjølvoppfatning, heng som sagt saman med elevens følelse av meistring i ulike situasjonar. Motivasjonen for å vere med på noko dei meistrar er større enn å vere med på noko dei følar at dei ikkje meistrar. Naturleg nok prøvar dei då å unngå område der dei følar kompetansen ikkje strekk til. Her kan eg koma med eit døme frå min eigen barndom. Nesten alle jentene mine i klassen min spelte fotball, så det ville eg og gjere. Eg møtte opp på fotballtrening på Vard, men fann fort ut, faktisk berre i løpet av nokre minuttar, at dette ikkje var plassen for meg. Årsaka var ein ball som traff meg i låret, og det var jo bare alt for vondt til at denne fotballspelinga kunne vere noko for meg. Dermed endte eg min fotballkarriere raskt, og gjekk over til leikaringen på skulen. Her hadde eg det heilt topp. Fekk drive med drama og skodespel, noko som eg fortsatt likar å drive på med den dag i dag. :)
I forhold til tema i forgje avsnitt står skulen i ei særstilling på dette området. Elevane har ikkje noko val om dei vil vere der eller ikkje, så derfor meiner eg det er viktig at me som lærarar arbeider aktivt for at elevane skal føla at skulen er ein trygg og god plass å vere.
Elevens utvikling av sjølvoppfatninga skjer gjennom ein kontinuerlig evaluering av seg sjølv, både via indre og ytre faktorar. Når eleven er fornøgd med sin innsats skapar dette ei positiv sjølvoppfatning, som kan føre til endå betre prestasjonar i neste omgang. Dette blir kalla for ein kausal sirkularitet (Imsen:2005, s. 432). Denne kausale sirkulariteten kan slå ut både positivt og negativt for elevens sjølvoppfatning, avhengig av opplevinga med prestasjonen.
Dette med oppfatninga av gode og dårlege prestasjonar tykjer eg er eit spennande tema, spesielt om ein ser på forskjellen mellom gutar og jenters oppfatning av ein prestasjon. Ein gut som opplev å få tilbakemelding om ein god prestasjon tenkjer med seg sjølv at "eg er god," altså at dei gjer den gode prestasjonen ein indre årsak. Ein negativ prestasjon kan i motsetnad begrunnast ut i frå ytre årsakar som uflaks, dårleg prøve, dårleg lærar, dårleg dag etc. Jentene derimot er heilt motsatt på dette området. Dei gjer dei gode resultata ein ytre årsak som flaks, heldig med spørsmåla, bra men ufortjent etc. Dei dårlege prestasjonane gjer dei seg sjølv skulda for. "Eg er jo berre slik eg." Kanskje er det slik at det er flest jenter som slit med ei dårleg sjølvoppfatning?
Som nevnt fleire gonger før er det lærarens ansvar å jobbe for at elevane skal ha ei god sjølvoppfatning. Det er så utruleg trist at det er så utruleg mången unge i dag som slit med ei dårleg oppfatning av seg sjølv. Har snakka med fleire flotte personar, som på fasaden kan virka så trygge og fornøgd, men om ein kjem litt på innsida av dei slit dei kjempemykje med dårlege tankar om seg sjølv, sine kompetansar på ulike område, sitt utseande og sine talenter. Dette er noko som eg opplev skremmande mykje av i jobben min med ungdommar.
Korleis kan ein gjere noko for mennesker som slit med ein dårleg sjølvoppfatning?
Mine tankar omkring dette er at det er utruleg viktig å støtte personen, og gje oppmuntringar. Verkeleg jobbe for å sjå dei menneskene som det gjeld, og sørgje for å gje dei gode tilbakemeldingar på det dei gjer. Det er utruleg viktig å føle at ein blir sett, og å føle at nokon har tid til å lytte. Her kjem også dei gode spørsmåla inn, og ikkje berre gje dei gode råda for kva ein kan gjere. Spørsmål som får personen til å tenkje sjølv. T.d. "Kvifor tenkjer du slik om deg sjølv? Har dei som har påvirka deg til å tenkje slik retten til å øydelegga livet ditt? Kva drømmar du om? Trur du det er muleg å oppnå? osv."
I Imsen (2005, s. 446 - 447) blir dette med å bidra til at elevar skal få eit betre sjølvbilete kalla for involveringspedagogikk. Det tykkjer eg er eit fint ord. Medan anna skriv Imsen der at: "Det lærerne må gjøre, er å komme eleven i møte på det menneskelige planet gjennom personlig kontakt som er basert på genuin interesse og omsorg for den enkelte elev."
Imsen tar med Poul Nissen sine fire prinsipper for involveringspedagogikk. Desse vil eg ta med mot slutten av innlegget, fordi eg tykjer dei er utruleg viktige.
- Involvering: læreren interesserer seg for elevens verden, skapar eit sterkt, vedvarande, gjensidig følelsesmessig forhold.
- Sosialt ansvar: oppfyllelse av grunnleggjande behov som skjer på ein slik måte at det ikkje øydeleggjer andres mulegheitar til å få oppfylt same behov.
- Stimulere sjølvstendig tenkning: ikkje utan videre gje løsningane, men vise respekt for den enkeltes tankar og idear. Sjølvsagt utan at ein skal akseptere alt elevane seier.
- Relevans: ta opp problem som elevane er opptatt av, og som dei følar angår deira verkeleghet og erfaringar.
Dette med menneskers sjølvoppfatning må eg nesten karakterisera som ein hjertesak for meg. Det er få ting som gjer meg så trist som når eg høyrer mennesker fortele om korleis dei tenkar negativt om seg sjølv, og ikkje trur dei er verdt noko. Mykje av årsaken til dette er nok mine eigne tenåringsår. Frå å vere ei trygg og glad jente utvikla eg meg til å gå rundt og tenkje om meg sjølv at eg ikkje var verdt ein dritt. Det var fleire årsakar til det, men det skal eg ikkje gå inn på her. Det som snudde situasjonen for meg var lærarar som såg meg, og som tok seg tid til meg. Spesielt hadde eg ein lærar som betydde utruleg mykje for meg då eg budde i Oslo. Han var ikkje den som satt og bare lytta på meg som la ut om kor fælt alt var, men han spurte meg om nokon av dei spørsmåla som eg nevnte tidlegare i innlegget. Han fekk meg til å tenkje på ein anna måte, noko som over tid førte til at eg fekk ei mykje betre sjølvoppfatning. Sjølv om det var ei tøff ungdomstid, trur eg ikkje eg ville vært uten dei erfaringane alt gav meg. No kan eg bruke det til å hjelpe andre mennesker til å få ei betre sjølvoppfatning, for eg veit at det er muleg!! :) Dette er og noko av årsaka til at faktisk valgte å bli lærar, så eg skal gjere mitt beste for mine elevar på alle område, sjølv om det kjem til å bli utfordrande.
Revidert veke 17.